Et vanvittig prosjekt

Denne sommeren er det 3 år siden det ble opprettet diakonistilling i Bjerkreim. Jeg har satt stor pris på å få jobbe med verdens viktigste oppdrag, nemlig å «dele evangeliet i ord og handling» (i mitt tilfelle – trosopplæring og diakoni). Nytt denne våren er at jeg endelig er ferdig utdannet diakon. Hurra!

Den norske kirke definerer diakoni slik:

Slik sett handler det om mer enn «bare» nestekjærlighet, det handler om en helhetlig tilnærming til mennesket i Guds verden. Hvordan vi kan tilrettelegge for at alle kan bli sett og føle seg verdsatt i kirken og i samfunnet. Hvordan vi kan engasjere bedrifter, politikere og enkeltmennesker til å ta forvalteransvaret på alvor og løfte frem samfunnets og verdens urettferdighet for Gud og for mennesker som kan gjøre noe med det slik at de menneskene som lever i det skal bli forløst?

Det er egentlig et vanvittig prosjekt. Og som en arbeidsbeskrivelse er det god grunn til mismodighet. Men som en visjon har det et sprengkraftig potensiale!

En innbarka bjerkreibu sa det rett til meg for et års tid siden – «Uddanning og tittel betyr ingenting. Diakonen æ maen i gadå.» Jeg har kvernet på den uttalelsen spesielt det siste året – og jeg har kommet til at jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har fått uvurderlig praksis og veiledning det siste året på omsorgssenteret, dagsenteret, i flyktningetjenesten og i Åna fengsel. Jeg har fått anledning til å fordype meg i mange relevante og virkelighetsnære problemstillinger både i sjelesorg og diakonalt arbeid generelt. Likevel er jeg ganske håpløs, hjelpeløs og mismodig dersom ikke «maen i gadå» er med på dette vanvittige prosjektet.

Et glimrende eksempel er den frivillige innsatsen på Global Kafé. Et tiltak som virkelig har fått bety mye for veldig mange. Da jeg på sommeravslutningen skulle dele ut en rose til alle de som hadde bidratt som frivillige, enten med kjøring eller på kjøkkenet, var det godt over 20 stykk som kom fram. Den slappe rosen var bare et ynkelig diplom for vel utført diakonalt arbeid. Den beste diakon kunne aldri gjort det bedre enn det de mange frivillige får til i fellesskap – å elske sin neste som seg selv, hjelpe den trengende og de syke, og å ta imot de fremmede (2. Mos 22,21; Ordsp. 3,27 Matt 25,35, Gal 5,14).

Tallene fra rapporten StatusUng 2024, som er hentet inn av Opinion for Mental Helse Ungdom, viser at 4 av 10 unge (16-36 år) har hatt selvmordstanker. Verdensdagen for Psykisk helse skriver følgende: En av tre under 44 år sier de opplever lite mening i livet, og rapporterer om generelt dårligere livskvalitet. Forskjellene mellom de yngste og eldste i samfunnet på dette området er store. Mens det tidligere var de unge som var mest fornøyd med livet, så er det i dag omvendt. (verdensdagen.no)

Et kjent ordtak fra den jødiske Talmud sier «den som redder ett liv redder hele verden». Men kanskje gjelder det også i små hverdagslige smil, hyggelige hilsener og oppmuntringer. Det er ikke alltid så mye som skal til for lyse hverdagen opp litt. Gjør du dagen litt bedre for noen, har du kanskje reddet et helt liv.

Image by HAMED ASAD and Couleur from Pixabay

Publisert 26. juni 2024 kl: 14:22, oppdatert 26. juni 2024 kl: 14:22, av Ronny Myksvoll