To år som diakoniarbeider i Bjerkreim – noen betraktninger

Denne sommeren har jeg vært ansatt som diakoniarbeider i 2 år i Bjerkreim. Det har vært både utfordrende, spennende og lærerikt. Jeg har forsøkt å iverksette tiltak for at folk skal få det litt bedre i Bjerkreim, særlig de som ikke har det så greit. Jeg har møtt mange ulike mennesker med ulike erfaringer og bakgrunner og blitt kjent med innbyggere i alle aldre.

Det er mye som er bra i Bjerkreim! Jeg opplever et godt samarbeid mellom de fleste aktører og organisasjoner. Kirken og kommunen, bedehus, kultur, idrett og flere – alle synes å tilrettelegge for at en skal kunne dra lasset sammen uten å knive om plassen. Alle ønsker at så mange som mulig skal ha det bra.

Samtidig er det flere enkeltindivider som ikke har det så bra. Vi har eldre mennesker som ser ut vinduet og lurer på hvorfor alle bare går forbi. Vi har innvandrere som har bodd her i mange år som ikke har lært seg norsk fordi de ikke har noen å snakke med. Vi har tilflyttere som aldri finner seg til rette og ikke får venner.

Den siste gruppen tror jeg at jeg selv kunne tilhørt, hadde det ikke vært for at jeg har funnet en «greie» som markerer seg litt i terrenget. Noen har beskrevet fenomenet som noe «ur-bjerkreimsk» – en hard kjerne som en som tilflytter aldri kommer inn i, selv etter flere generasjoner.

Det kan hende det er noe i det. Men likevel tror jeg kanskje den største utfordringen til folk flest er at timeplanen er allerede smekkfull slik at det ikke er tid for «unødvendig» prat. Og de øyeblikkene vi har til overs blir slukt opp av unødvendig scrolling på mobilen. Og her er jeg nok selv en stor synder. For selv om det ligger i min stilling å prate med folk, er hverdagen ellers smekkfull av både familie og andre ting jeg selv har forpliktet meg til. Og for meg er mobilen både en velsignelse og forbannelse på samme tid.

Da vi bodde i Kenya for noen år tilbake og så på det hektiske livet i Norge fra utsiden, sa vi til oss selv at «når vi kommer tilbake til Norge må vi aldri få det så travelt». Men slik gikk det altså ikke. Det tok ikke lang tid før vi satt i tidsklemma, vi som alle andre.

I Kenya kunne vi ikke ha så mange planer for dagen for vi måtte alltid beregne ekstra tid til å prate med folk på veien. Vi «kastet bort» mye tid uten at vi fikk utrettet så mye. Eller gjorde vi ikke?

Jeg oppfatter det slik at praten kanskje ikke utretter så mye på «utsiden», men at det er mye som skjer på innsiden! Ved å hilse på mennesker du ikke snakker med til vanlig og som kanskje har andre erfaringer og meninger i livet enn deg selv – og ved å småprate med de som sitter i kassen på butikken, eller de andre som står i busskuret sammen med deg, sorteres tankene og du bygger opp en tilstedeværelse inni deg, en utvidet forståelse og et rom å navigere det indre livet i.

De gamle har enormt mye spennende erfaring som vi yngre burde tatt del i. De ensomme har sider ved livet som de aldri får fortalt. Flyktningene har både vonde og gode opplevelser fra sitt hjemland som hadde vært både vondt og godt for oss å høre – samt vondt og godt for de å dele. Det trenger ikke alltid være den lange praten hver gang men jeg tror det er mye god psykisk helse i å få «speile seg» i «en annen». – For ikke å snakke om relasjonen du etablerer med den du snakker med.

Det er mye flott i Bjerkreim og mange har allerede gode venner og relasjoner. Men jeg tror likevel flere kunne fått det bedre dersom vi prioriterte de «tilfeldige» menneskene som er rett ved siden av oss i stedet for varslene som tikker inn på mobilen.

Og å si «hei» selv når det går noen fremmede forbi. Det er mye man kan snakke om, foruten været.

Publisert 13. juni 2023 kl: 15:11, oppdatert 13. juni 2023 kl: 15:11, av Ronny Myksvoll