Dåp

Sjå også artiklar frå kyrkja sentralt om dåp.

Velge dåp?

En tid etter fødsel er det vanlig at foreldre vurderar om barnet skal døypast eller ikkje.

Det neste man må bli enige om er kva slags rammer man ønsker for dåpsdagen, kva for kyrkje som er «dykkar», og kva for datoar som er mest aktuelle. Då kan desse lenkene være til god hjelp;

Lenke over alle kommande gudstenester i Bjerkreim sokn
..sortert med «kun dåp»
..sortert med «kun Bjerkreim» og «kun Bjerkreim og kun dåp»
..sortert med «kun Ivesdal» og «kun Ivesdal og kun dåp»
..sortert med «kun Ørsdalen»

Forberedingar

Vurder så kva slags rammar de vil ha for dåpen og dåpsdagen.

Kven vil de invitere for å feire barnet og livet og dåpen?

Kven tenke de å spørre om å være faddere? Kontakt dem og avklar.

Normalt skal fadderne være over konfirmasjonsalder og tilhørende en kristent trossamfunn som ikkje forkaster dåp (av barn). Foreldre kan ikkje sjølve være faddere til eget barn. Det skal vidare være minst to faddere (det anbefales mellom to og seks faddere – dei fleste velgjer fire stykk). Velg gjerne faddere fra begge sider av familien. Venner kan også være faddere. En fadder kan være fadder for flere av dykkar born. Minst to av fadderne må være tilstede i kyrkja på dåpsdagen. (Se mer om fadderne lenger nede i artikkelen)

Ta kontakt med kyrkjekontoret

Foreldre / foresatte (eller en selv hvis en er myndig) tar kontakt med kyrkjekontoret der de ønsker å ha dåpen. Gjør ein avtale om dåpsdag og dåpssamtale. Dersom kven som skal være faddra er avklart, kan de melde det inn allereie nå – hvis ikkje holder det å gje denne informasjonen under dåpssamtalen.

Lenke til kontorsida vår

Dåp i annet sokn enn der man bor?

Dersom dere bor i et annet sokn enn der dåpen finner sted, er det normalt å fyrst ta kontakt med kyrkjekontoret der dåpen skal finne sted for å avtale dåpsdag og dåpsamtale. Deretter tar man kontakt med kyrkjekontoret også der man bor, slik at me og kan registrere kva som skjer og bidra til nødvendig informasjonsflyt.

Dåpsamtalen

Dåpsamtale inneholder normalt både informasjon om er aktuell for sjølve dåpshandlinga (og derfor er natuleg å ha der dåpen skal finne sted) OG informasjon som kan hjelpe familien og barnet å finne seg til rette i kyrkjelyden man bor i (og derfor er naturleg å ha der man bor). Dåpsamtale kan derfor finner anten finne sted der man bor eller der man skal døype.

Tenk over hva dere ønsker å snakke med presten om.

Dersom de er spesielt glade i ei (dåps-)salme, kvifor ikkje nemne det til presten?

I dåpsgudstenesten er det nokre oppgaver som skal gjøres og enda nokre oppgaver man kan gjøre:

• kven går inn med barnet i starten av gudstenesta?
• ein i frå dåpsfølgjet blir gjerne utfordra til å lese ei av tekstene som høyrer med til dåp (det kan være anten ein av foreldra, ein av fadrane eller ein annan som høyrer til dåpsfølgjet)
• kven kan være med opp til døypefonten når sjølve dåpshandlinga skjer?
• kven skal bære barnet under dåpshandlinga? (Gjerne kalla gudmor eller gudfar)
• kven har ansvar for å ta av dåpslua? (Gjerne kalla luefadder)
• kven har ansvar for å tørke barnets hode rett etter dåpshandlinga?
• kven har ansvar for å tenne dåpslyset (Gjerne kalla lysfadder)

Alt dette går man normalt gjennom i ein dåpssamtale. I tillegg sikrar man at man har riktige opplysningene om barnet, foreldre og fadrar, en gjennomgang av kva som skjer gudstenesten (og da dåpen spesielt). I tillegg føres det en samtale omkring det å være foreldre / hvordan følge opp dåpen / tilbud til barn og unge i området både i regi av soknet og av andre kristelege organisasjoner.

Dåpsgudstenesten

Sørg for å komme til riktig kirke til rett tid. Det er lurt å berekne at man er i kyrkja 30 minutt før gudstenesten startar. 15 minutt går, men da har man lite slingringsmon.

Finn ut om man bruker storskjerm, papirprogram eller salmebøker. Presten vil hjelpe dere gjennom gudstenesten. Dere trenger ikke å «passe på alt mulig».

Barn og gudstenester

Barn hører natulig med i gudstenesta, men ikkje alle stedar blir det lagt like godt til rette for dem. Kyrkjene våre er gamle, og ynskjene for kva som er «barnevenleg» har endra seg. Mellom anna nyttar me levande lys, det finst dører me ikkje vil at barnefingra skal smekke seg i og det er bratte trappar. For å nemne noko. Men me har prøvd å legge til rette for barn også. Legg merke til at me har ein eigen «barnekrok» i kyrkja. Her finst både bamsar, bøker og litt anna man kan låne og aktivisere dei minste med. På ein del gudstenester har me også ein eigen barnesamling. Det er uansett lurt å ha barn som treng det litt under oppsyn. Det er lov å ta med med litt enkle aktiviteter for barna som de er trygge med (slike som ikkje lagar mykje lyd).

Etter dåpen

Presten/soknet kan ikke komme og banke på døra og spørre om man følger opp dåpen. Det er først og fremst foreldrene / foresatte som har et ansvar for dåpsopplæring.

Det kan handle om å vise bilder fra dåpsgudstenesten (f.eks ved markering av dåpsdagen), innføre / videreføre ritualer foreldrene selv har vært med på (aftenbøn, bordbøn, gudstenestegang, søndagsskule osv). Det kan også handle om å skaffe materiell med kristent innhold (til dømes Dåpsklubben Tipp Trapp, bøker og CDer).

Men ta det rolig. De er ikkje aleine om oppgåva. Fadrane er frå kyrkja si side tenke som ei hjelp for foreldrane. Men også dei er avhengige av at de gjer dem handlingsrom til å kunne utøve oppgåva si på ein god måte.

Soknet og dei kristne organisasjonane her vil også gjerne hjelpe. Her blir de invitert til å være med på alt frå Babysang, få bøker og være med på samlingar knytta til dette, det er også dåpsskule, sundagsskule, barnekor, bibelvandringstreff, Yngres, guttelag, jentelag, fredagstreff, fredagsklubb, konfirmasjon, traffikalt grunnkurs, osv).

Til deg som er faddar 

Det er en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder. Forendrene tenker gjerne at nettopp du kan bety noe særskilt for barnet. Bånd knyttes mellom fadder, barn og barnets nære familie. Hvordan fadderoppgaven utøves, vet vi er veldig forskjellig. Fra kyrkja sitt ståsted er fadderne først og fremst

• et juridisk vitne om at barnet er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
• medansvarlig for å hjelpe barnet til å bli værende hos Jesus når det vokser opp

Kyrkja tenker at dette medansvaret kan utøves på mange måter. Her er nokre eksemplar:

• å be for barnet
• lære det selv å be
• lære barnet å bruke Bibelen
• bli kjent med kristelige aktiviteter (til dømes søndagsskole, gudstjeneste, høgtidene osv)
• hjelpe barnet å bli trygg på å gå til nattverd
• osb

Selvsagt kan ein finne på mange andre ting også – eller i staden for. Det handlar i alt om ulike måter å barnet ein livsmestring og livsbegeistring, som kan halde livet ut. Alt trenger ikke å bli gjort i en klart kristen kontekst. Det å gjere noko sammen, ja være til for kvarandre, er gode oppgaver ein fadder kan sette føre seg. Kva med å

• ta med barnet (og evt barnets familie) på kino, teater eller å gå ein tur i naturen? Kanskje til ein fjelltopp?
• eller å gi ein ekstra oppmerksomhet på fødselsdag eller dåpsdag eller til jul? (til dømes Barnebibel, CD, bøker, bilder, eller noko heilt anna..)
• andre ting … det er eigentleg berre fantasien som begrenser fadderoppgaven ..

Målet er altså uansett «å hjelpe barnet til å bli værende hjå Kristus når det veks opp, på same måte som det i dåpen vart samein med ham».

Fadderoppgaven er ikkje en sivilrettslik forpliktelse, som til dømes innebærer å overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene skulle falle frå. Dette er en gammel tanke som nokre gonger dukker opp, men den er altså ikkje riktig.

Fadderoppgaven anses av kyrkja å være ferdig når barnet er konfirmert. Då kan barnet sjølv ta standpunkt om det vil bli værande hos Jesus eller ei. Ofte er faddarne gjester ved konfirmasjon.

Kan da «jeg» være fadder?

Det lurer du kanskje på? Det kreves ingen spesialkompetanse fra fadderne. Normalt skal fadderne selv være over konfirmasjonsalder og tilhøre et trossamfunn som i hvert fall ikke forkaster dåp av barn. Det ligger jo i sakens natur – og det er det eneste som kreves. Det en håper med fadderansvaret er at barnet kan få del i nettopp dine erfaringer, tanker om tro og tvil som et normalt medmenneske i ens omgangskrets. Og er du redd at du skal komme til kort, så ta det med ro: Å svare «jeg vet ikke» på et barns spørrende undring over verden – er en ærlig handling – og kan fort spore ann til en dypere refleksjon både hos barnet – og hos deg.

Publisert 30. august 2010 kl: 00:00, oppdatert 30. august 2010 kl: 00:00, av